...var eg 23 år gamal det meste av året, og dette er jammen santen ein fin alder.
...vart eg ferdig utdanna sosionom.
...vart det stor sorg i landet.
...kom varmen og kjærleiken fram i Det norske folk.
...byrja eg i arbeid. Sånn på retteleg vis. Med jobbintervju og det heile. Gode kollegaer fekk eg òg.
...var eg på fleire gode konsertar.
...reiste eg og mi 26 år gamle syster på tur til Liseberg og Göteborg.
...var eg på elevtreff på Birkeland og møtte att gamle kjende.
...reiste eg på besøk til Trondheim, og nokre av dei som bur der.
...vart eg betre kjend med menneske som eg ikkje kjende så godt i år 2010.
...møtte eg nye flotte menneske, som eg vonar eg vert betre kjend med i år 2012.
...braut eg tradisjonane, og feira både jul og nyttår i Bergen. Det gjekk visst bra.
...har underteikna vore jamnt over godt nøgd med livet, og vonar ho vil halde fram med dette i det nye året.
søndag 1. januar 2012
torsdag 11. august 2011
mandag 8. august 2011
Kvardagsliv
I dag er det den femte dagen min i ny jobb. Det ser lovande ut, og eg er glad for det. Eg kunne på eitt vis gjerne tenkje meg å ha litt lengre ferie. Litt lengre enn fire veker, som forsåvidt er meir enn dei fleste har i laupet av ein sumar. Samstundes er det godt å kome attende til kvardagslivet. Skjønt kvardagslivet mitt vil bli ganske anleis no enn det før har vore. Det er no eg trer fram i dei vaksne sine rekkjer. Eg gjorde det ikkje i konfirmasjonsalderen. Eg har nemleg innsett det eg ikkje innsåg då. At eg ikkje var vaksen. At eg var fjortis. Eg på lik line med dei andre fjortisane. Og som fjortis vart det i grunnen ikkje stilt så mange krav til meg heller. Det var på eit vis greitt at eg var ein ufordrageleg skitunge. Eg var jo trass alt ein ufordrageleg skitunge av det meir uskuldige slaget. No, som tjuetreåring og ferdig utdanna, vert det derimot stilt visse krav til meg. Eg skal no gjere meg gjeldande i arbeidslivet på lik line med vaksne. Ordentlege vaksne altså. Ikkje slike som nett har fylt 18. Det er skummelt. Og det er kjekt. Alt på ein gong. Reinaste skrekkblanda fryden, rett og slett. Eg vonar det vert fint og frydefullt. Eg trur det vert bra.
fredag 5. august 2011
Sumarferie på godt og vondt
Sumarferien dette året har vore innhaldsrik. På godt og vondt. Han har fått meg til å tenkje. Ja, hakket meir enn eg gjer til vanleg, trur eg. Hakket meir enn eg eigentleg set pris på. For sumarferien dette året har vore uforståeleg. Aldeles grufull, rett og slett. For sei meg... Kva er det eigentleg som skjer med landet vårt? Med vesle Noreg. Når éin mann fredag 22. juli 2011 kunne ta livet av nær 100 menneske? Korleis kunne det skje? Og kva i all verda har skjedd med menneskeverdet? Svaret ligg kanskje i kva haldningar vi menneske har til andre menneske. Det ligg kanskje i at det verste i denne saka faktisk ikkje er sjølve ugjerninga, men at særs mange vanlege nordmenn er samde i det gjerningsmannen står for. Dei fleste er jo heldigvis anstendige nok til å ta avstand frå handlingane. Likefullt står dei for dei same haldningane. Eg vonar statsministeren får rett når han seier at vi skal verte eit meir ope samfunn. Eit enno meir demokratisk eitt. Eit samfunn der samhaldet går på tvers av etnisitet, religion og synsvinklar. Eit samfunn der menneske ikkje hetsar heile folkegrupper, som dei personleg ikkje kjenner, for ugjerningar dei ikkje har begått. Eit samfunn der menneskeverdet vert attreist.
Sjølv om terroråtaka i Oslo og på Utøya altså har sett sitt preg på ferien, har han også vore fin. Eg har fått i meg store mengder kaffi saman med bestemor. Eg har vore på Vanylvsråkk og lytta til god og mindre god musikk. Eg har vore på besøk hjå gamle tanter. Og ein gamal onkel. Eller rettare sagt hjå gamletanter og ein gamalonkel. For dei tilhøyrer altså besteforeldregenerasjonen. Eg har sett på Molde sitt folkeliv under Moldejazzen. Eg har vore på konsert med Sinead O'Connor. Og Jarle Bernhoft. Og la meg berre seie det: han der Bernhoften er vel verd merksemda han får! Eg har lese om lag eitt og eit halvt kapittel i ei lærebok. Eg har bada fire gonger i noko anna enn badekar. Eg har pådrege med skille, noko som ikkje skjer så reint ofte hjå underteikna. Spesifisering: sokkeskille. Ja, det stemmer. Sokkeskille på lik line med det karane plar ha. Eg har vore på Runde og sett på fuglane. Eg har ikkje vorte fotografert i rosa kjole på den rosa Moods of Norway-traktoren på Flø. Sjølv om eg skulle ynskje det. Dei hersens borna skal jo alltid ha fyrsteretten. Eg har vore på Nordmøre. Der har eg sett slekt og fiska fisk. Ikkje mindre enn 16 sei og 2 bleikjer eigenhendig fiska, altså. Der har eg også plukka sopp. Og flott.... Og no er eg attende i Bergen.
Sjølv om terroråtaka i Oslo og på Utøya altså har sett sitt preg på ferien, har han også vore fin. Eg har fått i meg store mengder kaffi saman med bestemor. Eg har vore på Vanylvsråkk og lytta til god og mindre god musikk. Eg har vore på besøk hjå gamle tanter. Og ein gamal onkel. Eller rettare sagt hjå gamletanter og ein gamalonkel. For dei tilhøyrer altså besteforeldregenerasjonen. Eg har sett på Molde sitt folkeliv under Moldejazzen. Eg har vore på konsert med Sinead O'Connor. Og Jarle Bernhoft. Og la meg berre seie det: han der Bernhoften er vel verd merksemda han får! Eg har lese om lag eitt og eit halvt kapittel i ei lærebok. Eg har bada fire gonger i noko anna enn badekar. Eg har pådrege med skille, noko som ikkje skjer så reint ofte hjå underteikna. Spesifisering: sokkeskille. Ja, det stemmer. Sokkeskille på lik line med det karane plar ha. Eg har vore på Runde og sett på fuglane. Eg har ikkje vorte fotografert i rosa kjole på den rosa Moods of Norway-traktoren på Flø. Sjølv om eg skulle ynskje det. Dei hersens borna skal jo alltid ha fyrsteretten. Eg har vore på Nordmøre. Der har eg sett slekt og fiska fisk. Ikkje mindre enn 16 sei og 2 bleikjer eigenhendig fiska, altså. Der har eg også plukka sopp. Og flott.... Og no er eg attende i Bergen.
onsdag 18. mai 2011
Augekontakt og naserynk
Det er natt til 17. mai. Eg og ei av mine to respektive romveninner er midt i den nestsiste bakken på veg heim, då vi trur den siste romveninna kjem bak oss. Ho er venta å kome etter oss på scooteren sin. Då ho forlet leiligheita på kvelden 16. mai hadde ho på seg kvite sko og grøn allvérsjakke med rosa glidelåsar.
Så, natt til 17. mai, altså, kjem det eit motorisert køyrety bak oss. Ja, det kan minne om ein slik scooter. Sjåføren har grøn allvérsjakke, og vi går ut i frå at det er ho som vi ventar. Vi fokuserer fullt og heilt på romveninna vår, medan vi lettare høglytt diskuterer om det faktisk er ho eller ikkje. Eg konkluderer på forunderleg vis med at jau, det er ho. Eg tvilar visst ikkje eit fornuftig sekund heller, og glanar frimodig inn gjennom glippa på hjelmen. Hjelmen vrir seg 90 grader. Eg ser vedkomande inn i augene og rynkar på nasen på ein slik måte som ein kun gjer med romveninner som ein har kjendt frå folkehøgskulen. Eventuelt også syskjen. I alle høve ikkje på ein slik måte som ein gjer med folk flest. Eg tykkjer med eitt at det er noko nytt ved augo. Augefargen? Forunderlegheit? Skrekkslagenheit? Er dei litt mandige, kanskje? Eg veit ikkje. Kanskje er det berre lyset/mørkret som gjer det. Eller hjelmen. Augo hennar plar jo oftast ikkje vere omringa av ein femkilos hjelm. Men så køyrer altså mopeden forbi. Og i tillegg til at det altså viser seg at det er ein moped og ikkje ein scooter, ser eg no at mopedisten har svarte sko. Ikkje kvite. Eg må visst innsjå at det var feil person eg rynka på nasen til og såg djupt inn i augene denne måneskinskvelden. Det var nok den grøne allvérsjakka eg hengde meg litt vel opp i. Og når eg tenkjer meg om, var der nok ingen rosa glidelås på ho heller.
Eg er avhaldsmenneske, som somme av dykk kanskje veit. Vel, eg kan meddele at dette var ein av dei ytst få augneblunka der eg nesten skulle ynskje at eg var full. At det liksom var difor eg på forunderleg vis rynka på nasen og heldt ein særs intens augekontakt med folk eg ikkje kjenner. Ja, han varte nok i meir enn dei fire forførande sekunda, som den første augekontakten visstnok skal vare, dersom det skal vere noko å gå vidare med. Så kven veit? Kanskje var det mannen i mitt liv. Fram til eg eventuelt på nytt tek mot til meg og ser han djupt inn i augene, vel eg imidlertid å ta i bruk hatt og solbriller ei tid framover. Ja, du skal ikkje sjå bort i frå at det vert eit uhorveleg stikkande solskin i tida som kjem. Vi går nok ein fin sumar i møte.
Så, natt til 17. mai, altså, kjem det eit motorisert køyrety bak oss. Ja, det kan minne om ein slik scooter. Sjåføren har grøn allvérsjakke, og vi går ut i frå at det er ho som vi ventar. Vi fokuserer fullt og heilt på romveninna vår, medan vi lettare høglytt diskuterer om det faktisk er ho eller ikkje. Eg konkluderer på forunderleg vis med at jau, det er ho. Eg tvilar visst ikkje eit fornuftig sekund heller, og glanar frimodig inn gjennom glippa på hjelmen. Hjelmen vrir seg 90 grader. Eg ser vedkomande inn i augene og rynkar på nasen på ein slik måte som ein kun gjer med romveninner som ein har kjendt frå folkehøgskulen. Eventuelt også syskjen. I alle høve ikkje på ein slik måte som ein gjer med folk flest. Eg tykkjer med eitt at det er noko nytt ved augo. Augefargen? Forunderlegheit? Skrekkslagenheit? Er dei litt mandige, kanskje? Eg veit ikkje. Kanskje er det berre lyset/mørkret som gjer det. Eller hjelmen. Augo hennar plar jo oftast ikkje vere omringa av ein femkilos hjelm. Men så køyrer altså mopeden forbi. Og i tillegg til at det altså viser seg at det er ein moped og ikkje ein scooter, ser eg no at mopedisten har svarte sko. Ikkje kvite. Eg må visst innsjå at det var feil person eg rynka på nasen til og såg djupt inn i augene denne måneskinskvelden. Det var nok den grøne allvérsjakka eg hengde meg litt vel opp i. Og når eg tenkjer meg om, var der nok ingen rosa glidelås på ho heller.
Eg er avhaldsmenneske, som somme av dykk kanskje veit. Vel, eg kan meddele at dette var ein av dei ytst få augneblunka der eg nesten skulle ynskje at eg var full. At det liksom var difor eg på forunderleg vis rynka på nasen og heldt ein særs intens augekontakt med folk eg ikkje kjenner. Ja, han varte nok i meir enn dei fire forførande sekunda, som den første augekontakten visstnok skal vare, dersom det skal vere noko å gå vidare med. Så kven veit? Kanskje var det mannen i mitt liv. Fram til eg eventuelt på nytt tek mot til meg og ser han djupt inn i augene, vel eg imidlertid å ta i bruk hatt og solbriller ei tid framover. Ja, du skal ikkje sjå bort i frå at det vert eit uhorveleg stikkande solskin i tida som kjem. Vi går nok ein fin sumar i møte.
tirsdag 12. april 2011
Drops
Visste de at Läkerol Seasalt Liquorice Dark smakar slik som stjerneskot luktar? For det gjer dei altså.
søndag 3. april 2011
Vårtur med Navigatørane
Det er vår. Det er tur. Det er herlege menneske. Det er vårtur med Navigatørane Sentrum. Du, for ei strålande helg det har vore! Spel og moro, gode samtalar, bållukt, pinnebrød med sjokoladebitar (som etterkvart smelta til å ikkje vere bitar lengre), Gudsord, vitnesbyrd og stort inntak av variert og næringsrik kost... Ja, de kan berre angre de som ikkje var med. Så veit de det. Men det kjem altså ein ny sjanse om sånn cirkus eit år. Så... Vel møtt!
onsdag 23. mars 2011
mandag 14. februar 2011
Ei oppdaging
Ja, så sit vi her. Med gruppearbeidet. Gruppearbeidet i modellar i sosialt arbeid. Vi skriv opponentkommentar til ei anna gruppe sitt arbeid, og det er då det skjer. Oppdaginga av google documents! Her kan vi altså sitje med kvar vår maskin og markere i det same dokumentet. Så kjem det opp då, veit du - "flagg" med ulike namn og fargar. Så kan vi fylgje med på kvar vi oppheld oss i teksten. Så no vart det altså nett oppdaga at eg nok ikkje skriv i google documents i augneblunken, sjølv om eg trykkjer på knappane på tastaturet... Attende til arbeidet!
(Men om de får tid og lyst på eit tidspunkt, sjekk ut: https://docs.google.com/)
(Men om de får tid og lyst på eit tidspunkt, sjekk ut: https://docs.google.com/)
tirsdag 18. januar 2011
Våg å tenkje det verste, for borna sitt beste!
I dag har eg altså arbeidd med eit sosialpolitisk "lesarinnlegg" i samband med skulen. Kvifor grip ikkje lokalsamfunnet og det offentlege inn ved mistanke om omsorgssvikt, vald og overgrep mot born?
Ser vi? Er vi blinde? Eller har vi skylappar på? Om vi har dårleg syn har vi vel likefullt sjølve ansvar for å få teke ein synstest og eventuelt skaffe oss briller? Vi har alle ansvar for å hjelpe den blinde over gata. Vi har alle ansvar for å ta vare på kvarandre.
Sjekk ut http://forbarnasbeste.no/
Ser vi? Er vi blinde? Eller har vi skylappar på? Om vi har dårleg syn har vi vel likefullt sjølve ansvar for å få teke ein synstest og eventuelt skaffe oss briller? Vi har alle ansvar for å hjelpe den blinde over gata. Vi har alle ansvar for å ta vare på kvarandre.
Sjekk ut http://forbarnasbeste.no/
fredag 31. desember 2010
Eitt år er over...
...eit nytt tek til. I dag er det nyårsafta. Ved midnatt er vi ikkje lenger i år 2010 men i år 2011. Tenk kva som kan hende i det nye året!? Alt mellom himmel og jord! Det gjev ei litt sitrande kjensle, i grunnen. Ei kjensle av glede og av redsle. Ei kjensle av skrekkblanda fryd, rett og slett. Av å ikkje ha den fjernaste aning om kva året som kjem vil bringe. Kva for personar som vil ta del i livet mitt. Kven som vil forsvinne. Og kven som dukkar opp. Kva som vil ha noko å seie for meg sjølv og for omverda, og kva som ikkje vil det.
2011 har potensiale til å verte inkje mindre enn eit Jubelår!
2011 har potensiale til å verte inkje mindre enn eit Jubelår!
søndag 19. desember 2010
Leggjetid...
"...så eg tok båten heim". Hoho... tok båten heim? Nei du, eg sat nok stille og roleg i han gjennom heile overfarten, og då vi var komne fram, lot eg han liggje att ved kaia. Ajajaj... kan det verte knusktørrare? God natt!
Driving Home For Christmas
Nei, det gjer eg ikkje. Tenkje seg til - køyre bil medan eg bloggar? Nei du. Det hadde teke seg ut, gitt! Og eg køyrde ikkje heim til jul heller. Best å la det vere fann eg ut, ettersom eg har slik panikk for lyskryss og køyrebaner (in plural). Eg har jo forsåvidt ingen bil å køyre heller, så eg tok båten heim. Tryggast slik. Og så litt bil. Men her omkring finst det altså ikkje lyskryss og det var mamma som køyrde, så vi kom oss trygt heim.
Så - til poenget. Eg er altså heime! Heilt heime faktisk (ja, nei, ikkje heime i Himlen). Men i det minste heimeheime. Heime hjå mamma, pappa og bestemor. I den vesle bygda mi med aude markar og tome hus. Men så er i det minste markane kvite, og i nokre av husa er det lys. Dei husa som ikkje er tome altså. Og om ein ser slik på det, så er eigentleg lyspunkta sterkare når det er langt mellom dei... Så eg likar deg - mi vakre folketome bygd.
Var det poenget mitt? Nei, det var det aldeles ikkje. Eg må visst innsjå at eg ikkje har noko slikt i augneblunken. Men eg er heime i det minste. Eg er aldri så lite overtrøytt her eg sit for meg sjølv. Og livet. Livet det er fint. Eg er heime til jul.
Så - til poenget. Eg er altså heime! Heilt heime faktisk (ja, nei, ikkje heime i Himlen). Men i det minste heimeheime. Heime hjå mamma, pappa og bestemor. I den vesle bygda mi med aude markar og tome hus. Men så er i det minste markane kvite, og i nokre av husa er det lys. Dei husa som ikkje er tome altså. Og om ein ser slik på det, så er eigentleg lyspunkta sterkare når det er langt mellom dei... Så eg likar deg - mi vakre folketome bygd.
Var det poenget mitt? Nei, det var det aldeles ikkje. Eg må visst innsjå at eg ikkje har noko slikt i augneblunken. Men eg er heime i det minste. Eg er aldri så lite overtrøytt her eg sit for meg sjølv. Og livet. Livet det er fint. Eg er heime til jul.
fredag 17. desember 2010
mandag 13. desember 2010
Ein halv stykk praksisrapport ferdigskrive! :oD Men til kva pris?
Eg trudde eg hadde seinvakt på praksisen i dag, så eg sat oppe til kl fem i natt og skreiv oppgåve. Eg må seie eg var strålande nøgd med meg sjølv eigentleg, heilt til eg i dag tidleg kl 09.40 fekk telefon frå min kjære medstudent, om eg ikkje hadde tenkt å kome i dag. Så hadde eg altså ikkje seinvakt likevel. Det var berre ynskjetenkning. Ynskjetenkning som på merksnodig vis har vorte overført til tal og bokstavar i svart penneblekk i avtaleboka mi. Kort fortalt vil det vel eigentleg seie at eg forsov meg igjen...
lørdag 4. desember 2010
Ein ven juleverkstad
I går kom eg retteleg i julestemning. Det var juleverkstad her i heimen. Juleverkstad med Navigatørane Sentrum. Du for ei oppleving, om eg skal få seie det sjølv! Julemusikk, julekortlaging, julekortmaling, juleteikning, strikking, peis i fjernsynet, peparkaker, clementinar, fiken, kanelsnurrar, gløgg og nydelege menneske. Kan ein eigentleg få eit stort betre avbrekk i kvardagen? Nu vel. Ta bileta som prov.
Konsentrerte julehandverkarar
Eit vent juletre
onsdag 24. november 2010
Å gjere eit heidundrandes godt inntrykk på arbeidslivet...
Eg forsov meg i dag. BIG TIME! Som nemnt er eg i praksis for tida. Den jamne arbeidstida er frå 07.45 til 15.30. Også i dag.
Eg vakna kl. 11.45, sånn cirka. Godt utkvilt og i strålande humør. Heilt til eg såg kva dei digitale siffera på mobilen min synte. Og at eg hadde fått tre tekstmeldingar. Og ein telefon. Som eg ikkje på noko tidspunkt kan hugse å ha høyrt.
Det verste av alt, er i grunnen at det etterkvart demrar litt for meg. At eg stilte inn alarmen og la mobilen borte ved døra då eg la meg i går. Sånn for at eg skulle måtte gå ut av senga i dag tidleg. Få kroppen i gang liksom. At eg tidleg denne morgonen slo på taklyset, og den vesle lampa i bokhylla. Og at eg i farten på veg attende til senga sette på musikk. Slik at eg verkeleg ikkje skulle kunne sovne igjen. Eg skulle jo berre slappe av litt. Berre vakne litt først. På ein behageleg og roleg måte. Tabbe!
Så i kveld skal eg altså gå nattevakt i staden. Det passar i grunnen eit innbarka B-menneske bra. Eg må diverre likevel bite i det sure eplet, svelgje stoltheita og innrømme at det hadde vore kjekt å gjere eit litt betre inntrykk på det som elles kanskje kunne vore ein komande arbeidsplass...
Eg vakna kl. 11.45, sånn cirka. Godt utkvilt og i strålande humør. Heilt til eg såg kva dei digitale siffera på mobilen min synte. Og at eg hadde fått tre tekstmeldingar. Og ein telefon. Som eg ikkje på noko tidspunkt kan hugse å ha høyrt.
Det verste av alt, er i grunnen at det etterkvart demrar litt for meg. At eg stilte inn alarmen og la mobilen borte ved døra då eg la meg i går. Sånn for at eg skulle måtte gå ut av senga i dag tidleg. Få kroppen i gang liksom. At eg tidleg denne morgonen slo på taklyset, og den vesle lampa i bokhylla. Og at eg i farten på veg attende til senga sette på musikk. Slik at eg verkeleg ikkje skulle kunne sovne igjen. Eg skulle jo berre slappe av litt. Berre vakne litt først. På ein behageleg og roleg måte. Tabbe!
Så i kveld skal eg altså gå nattevakt i staden. Det passar i grunnen eit innbarka B-menneske bra. Eg må diverre likevel bite i det sure eplet, svelgje stoltheita og innrømme at det hadde vore kjekt å gjere eit litt betre inntrykk på det som elles kanskje kunne vore ein komande arbeidsplass...
fredag 12. november 2010
Å gå skodd..
I dag reiste eg så og seie jorda rundt for å få tak i eit støvlettpar til vinteren. Neimmen ikkje lett skal eg seie deg! Av garde med buss og rulletrapper, rulleband og ikkje minst apostlane sine hestar. Opp og ned, inn og ut.
Eg trudde altså at eg hadde funne paret. Etter mykje om og men med omsyn til pris, lengde, breidde og den slags. Det er til opplysning ikkje så lett det med lengde og breidde for oss med lange smale pailabbar. Når ein i tillegg må ta omsyn til pris, av di ein er fattig student og er oppvaksen på Søre Sunnmøre samt er eit kvinnfolk med dårleg utvikla evne til å ta avgjerdsler, er det å kjøpe støvlettar så og seie umogleg. Eg måtte difor diverre konkludere med at i høve pris og lengde og breidde og det heile, så var ikkje dei flotte svarte støvlettane på Eurosko paret for meg. Dei var rett og slett finare å sjå til på stativet, enn dei var behagelege på foten. For ikkje å snakke om prisen. Så snakkar vi heller ikkje om den...
Ferda gjekk vidare til neste handlesenter, neste butikk. Der, rett innanfor døra. Dei som skulle bli mine. Eit høgt, rakt, slankt og gyllenbrunt eksamplar av eit støvlettpar. Med snøring og det heile. Ja, kun att i størelse 36 seier du, du hjelpsame butikkdame. Midt i blinken. Eller er det kanskje meir på sin plass å seie midt i nålauget? Om lag akkurat like i lengde, breidde og vidde som føtene mine. Men berre om lag, då eg meir på det jamne tek i bruk sko med nummeret 40 innprenta i sålen... Ja, det er ikkje min feil at eg har store føter. Far min har store føter. Vel, no skal det seiast at han er mann, og eigentleg har ganske normalt store føter. Men så har altså bror hans enorme føter, og far deira hadde temmeleg digre føter han òg. Eg er klar over det. Eg har fått det med meg. Dei er alle menn. Eg er ikkje. Poenget er likevel det; at eg er arveleg belasta. Det er med andre ord ikkje min feil.
Så hadde dei altså ikkje nummeret mitt i butikken. Det dei hadde derimot, var den hjelpsame butikkdama og ein telefon til Bianco Footwear på Vestkanten kjøpesenter. Personen i andre enden hadde visst eitt par brune støvlettar i størelse 40 att. Reservasjon. Nervøsitet kring det om ein vil rekkje det eller ikkje. Apostelhestar. Buss nummer 32. Apostelhestar att. Rulletrapper. Apostelhestar enno ein gong. Rulleband. Bianco Footwear rett forut. Og der, bak disken eitt par høge, rake, slanke og gyldenbrune støvlettar. Med snøring og alt. Eg dreg kortet. Då er det gjort. Dei er mine.
Det umoglege har vorte mogleg. Til opplysning har eg også teke til vitet og kjøpt noko som kan minne om broddar, men som skal vere noko vanskelegare for det blotte auge å sjå... Så no skal eg ikkje gå på hovud eller bakende, om eg no mot formodning skulle falle i gamle synder og gå i utslitne tennisskor ein kald vinterdag...
Eg trudde altså at eg hadde funne paret. Etter mykje om og men med omsyn til pris, lengde, breidde og den slags. Det er til opplysning ikkje så lett det med lengde og breidde for oss med lange smale pailabbar. Når ein i tillegg må ta omsyn til pris, av di ein er fattig student og er oppvaksen på Søre Sunnmøre samt er eit kvinnfolk med dårleg utvikla evne til å ta avgjerdsler, er det å kjøpe støvlettar så og seie umogleg. Eg måtte difor diverre konkludere med at i høve pris og lengde og breidde og det heile, så var ikkje dei flotte svarte støvlettane på Eurosko paret for meg. Dei var rett og slett finare å sjå til på stativet, enn dei var behagelege på foten. For ikkje å snakke om prisen. Så snakkar vi heller ikkje om den...
Ferda gjekk vidare til neste handlesenter, neste butikk. Der, rett innanfor døra. Dei som skulle bli mine. Eit høgt, rakt, slankt og gyllenbrunt eksamplar av eit støvlettpar. Med snøring og det heile. Ja, kun att i størelse 36 seier du, du hjelpsame butikkdame. Midt i blinken. Eller er det kanskje meir på sin plass å seie midt i nålauget? Om lag akkurat like i lengde, breidde og vidde som føtene mine. Men berre om lag, då eg meir på det jamne tek i bruk sko med nummeret 40 innprenta i sålen... Ja, det er ikkje min feil at eg har store føter. Far min har store føter. Vel, no skal det seiast at han er mann, og eigentleg har ganske normalt store føter. Men så har altså bror hans enorme føter, og far deira hadde temmeleg digre føter han òg. Eg er klar over det. Eg har fått det med meg. Dei er alle menn. Eg er ikkje. Poenget er likevel det; at eg er arveleg belasta. Det er med andre ord ikkje min feil.
Så hadde dei altså ikkje nummeret mitt i butikken. Det dei hadde derimot, var den hjelpsame butikkdama og ein telefon til Bianco Footwear på Vestkanten kjøpesenter. Personen i andre enden hadde visst eitt par brune støvlettar i størelse 40 att. Reservasjon. Nervøsitet kring det om ein vil rekkje det eller ikkje. Apostelhestar. Buss nummer 32. Apostelhestar att. Rulletrapper. Apostelhestar enno ein gong. Rulleband. Bianco Footwear rett forut. Og der, bak disken eitt par høge, rake, slanke og gyldenbrune støvlettar. Med snøring og alt. Eg dreg kortet. Då er det gjort. Dei er mine.
Det umoglege har vorte mogleg. Til opplysning har eg også teke til vitet og kjøpt noko som kan minne om broddar, men som skal vere noko vanskelegare for det blotte auge å sjå... Så no skal eg ikkje gå på hovud eller bakende, om eg no mot formodning skulle falle i gamle synder og gå i utslitne tennisskor ein kald vinterdag...
søndag 17. oktober 2010
Teori i praksis
Eg har byrja i praksis. På Strax-huset. Ja, eg skal verte sosionom, i tilfelle de ikkje har fått det med dykk. Plan A er å verte sosionom i særklasse. Plan B er å verte ein god ein.
Det er ein tankevekkjar altså, at så og seie samtlege i denne brukargruppa kan fortelje korleis ein sosionom på NAV ter seg. Der sosionomen sit bak skrivebordet med hovudet på skakke. Først på eine sida, så på andre, akkompagnert med eit nikk og eit "ja" og eit "ha", og eit "mhm" og eit "eg forstår" (teoretisk fasit: Eide og Eide, 2004 side 174), utan at hverken den som sit på eine eller andre sida av skrivebordet har forstått nokon ting ut av det som den andre har freista å formidle. Og samtalen, anten den går føre seg på telefon eller i "levande live", finn sjølvsagt berre stad om sosionomen ikkje spring frå eitt møte til eit anna med fotformskorne på føtene og det lilla sjalet flagrande om halsen. Meir skal ein heller ikkje kunne forvente, men der er visst mange møte, skal ein tru brukarane. Og matpauser. No skal det likevel nemnast at vi menneske har ein tendens til å vere ein aldri så liten smule subjektive i høve slike ting... Ting som angår oss sjølve. Ting som er viktige for oss.
Eg er kanskje naiv. Eg vert kanskje lett farga av det brukarane seier. Tykkjer lett synd i dei etter at dei har fått fortalt historiene sine. Historier om livet. Historier som er så vanvittig anleis enn mi. Men så har eg jo ein yrkesidentitet. Eller er i alle høve i ferd med å byggje han opp. Og då er det jo på ein måte noko med denne lojaliteten eg skal ha til yrkesgruppa mi. Sanninga er likevel den, at eg i mange høve eigentleg ikkje har lyst til å identifiserast med sosionomar. Sjølv om eg no har planar om å verte ein. Nett fordi sosionomar ofte vert oppfatta slik som skildra ovanfor. Eg vil ikkje vere flagrande. Eg vil vere handfast. Eg vil ikkje vere så full av forståing at eg ikkje forstår nokon ting. Eg ynskjer å verte ein sosionom med eit tydeleg teorigrunnlag i ryggen, men der yrkesutøvinga likevel ikkje vert reint plagiat frå dei respektive lærebokforfattarane Eide og Eide, Shulman og Heap. Folk er ikkje dumme, antakeleg ikkje like naive som meg heller. Dei merkar når ting er naturlege og når dei er tillærte. Eg vonar at den teoretiske kunnskapen eg sit inne med vil ta ei naturleg form i praktisk handling. At den vert ein del av meg utan at den verkar tillært eller påteken. At eg framstår truverdig. Og at eg faktisk er det òg.
Strax-huset er eit lågterskeltilbod for rusmiddelavhengige, og skal ta sikte på å redusere fysiske, psykiske og sosiale problem som følgje av rusbruken. Vi har med menneske å gjere, som har og har hatt fleire og meir omfattande problem og meir sorg i livet sitt i ein alder av 20, enn eg truleg nokon gong vil oppleve i mitt. Vi har med menneske å gjere, som har synt seg sterke, men som likevel er sårbare. Vi som sosionomar kan ikkje vere likesæle. Vi skal vere litt anleis enn resten av samfunnet. Vi skal ikkje trykkje brukarane lenger ned i støvet enn dei allereie er. Vi skal ikkje lage større barrierar i høve det å ta i mot hjelp enn det som allereie finnast. Vi skal i staden bryte desse ned. Hjelpe brukarane til å reise seg, og til å børste støvet av sine eigne klede.
No tenkjer de kanskje at eg er ung og dum og ikkje har den ringaste aning om kva arbeidslivet har å by på. Og de har heilt rett. I ein alder av 22 er eg ung, naiv og idealistisk. Eg har null snøring på kva det vil seie å vere i fast arbeid. Kan hende eg om 10 år vil ordleggje meg noko anleis i eit blogginnlegg enn det eg gjer no. Så slik er det. Eg ser likevel storleg fram til å sjå kva livet vil by på!
P.S.: For å ha det på det reine - sosionomane på Strax-huset er ikkje flagrande!
Det er ein tankevekkjar altså, at så og seie samtlege i denne brukargruppa kan fortelje korleis ein sosionom på NAV ter seg. Der sosionomen sit bak skrivebordet med hovudet på skakke. Først på eine sida, så på andre, akkompagnert med eit nikk og eit "ja" og eit "ha", og eit "mhm" og eit "eg forstår" (teoretisk fasit: Eide og Eide, 2004 side 174), utan at hverken den som sit på eine eller andre sida av skrivebordet har forstått nokon ting ut av det som den andre har freista å formidle. Og samtalen, anten den går føre seg på telefon eller i "levande live", finn sjølvsagt berre stad om sosionomen ikkje spring frå eitt møte til eit anna med fotformskorne på føtene og det lilla sjalet flagrande om halsen. Meir skal ein heller ikkje kunne forvente, men der er visst mange møte, skal ein tru brukarane. Og matpauser. No skal det likevel nemnast at vi menneske har ein tendens til å vere ein aldri så liten smule subjektive i høve slike ting... Ting som angår oss sjølve. Ting som er viktige for oss.
Eg er kanskje naiv. Eg vert kanskje lett farga av det brukarane seier. Tykkjer lett synd i dei etter at dei har fått fortalt historiene sine. Historier om livet. Historier som er så vanvittig anleis enn mi. Men så har eg jo ein yrkesidentitet. Eller er i alle høve i ferd med å byggje han opp. Og då er det jo på ein måte noko med denne lojaliteten eg skal ha til yrkesgruppa mi. Sanninga er likevel den, at eg i mange høve eigentleg ikkje har lyst til å identifiserast med sosionomar. Sjølv om eg no har planar om å verte ein. Nett fordi sosionomar ofte vert oppfatta slik som skildra ovanfor. Eg vil ikkje vere flagrande. Eg vil vere handfast. Eg vil ikkje vere så full av forståing at eg ikkje forstår nokon ting. Eg ynskjer å verte ein sosionom med eit tydeleg teorigrunnlag i ryggen, men der yrkesutøvinga likevel ikkje vert reint plagiat frå dei respektive lærebokforfattarane Eide og Eide, Shulman og Heap. Folk er ikkje dumme, antakeleg ikkje like naive som meg heller. Dei merkar når ting er naturlege og når dei er tillærte. Eg vonar at den teoretiske kunnskapen eg sit inne med vil ta ei naturleg form i praktisk handling. At den vert ein del av meg utan at den verkar tillært eller påteken. At eg framstår truverdig. Og at eg faktisk er det òg.
Strax-huset er eit lågterskeltilbod for rusmiddelavhengige, og skal ta sikte på å redusere fysiske, psykiske og sosiale problem som følgje av rusbruken. Vi har med menneske å gjere, som har og har hatt fleire og meir omfattande problem og meir sorg i livet sitt i ein alder av 20, enn eg truleg nokon gong vil oppleve i mitt. Vi har med menneske å gjere, som har synt seg sterke, men som likevel er sårbare. Vi som sosionomar kan ikkje vere likesæle. Vi skal vere litt anleis enn resten av samfunnet. Vi skal ikkje trykkje brukarane lenger ned i støvet enn dei allereie er. Vi skal ikkje lage større barrierar i høve det å ta i mot hjelp enn det som allereie finnast. Vi skal i staden bryte desse ned. Hjelpe brukarane til å reise seg, og til å børste støvet av sine eigne klede.
No tenkjer de kanskje at eg er ung og dum og ikkje har den ringaste aning om kva arbeidslivet har å by på. Og de har heilt rett. I ein alder av 22 er eg ung, naiv og idealistisk. Eg har null snøring på kva det vil seie å vere i fast arbeid. Kan hende eg om 10 år vil ordleggje meg noko anleis i eit blogginnlegg enn det eg gjer no. Så slik er det. Eg ser likevel storleg fram til å sjå kva livet vil by på!
P.S.: For å ha det på det reine - sosionomane på Strax-huset er ikkje flagrande!
søndag 3. oktober 2010
Familie
Opphavet vitja meg forrige helg. Meg og systrene mine. Ja, og med opphavet meiner eg altså mine to gamle foreldre. Eller gamle er dei kanskje ikkje. Det er vel dette ein kallar eit definisjonsspørsmål. Dei var her i alle høve, og det er altså ikkje opphavet der Ordet var og Ordet som var hjå Gud, og Ordet som var Gud, og som var i opphavet hjå Gud, og Gud som er opphav til alt som har vorte til eg snakkar om, men mine to jordiske foreldre. Slik at det er klarlagt. Det hender det skaper forvirring.
Eg kjøpte eit Megafon for nokre dagar sidan. Tema for månadens nummer er " Familie". Du verda kor mykje familie eigentleg har å seie. Den familien ein tilfeldigvis har fått tildelt her i verda har overveldande stor verknad på korleis livet artar seg. Eg har tenkt ein del på det i det siste. Korleis små enkelthendingar kan balle på seg. At sjølv om ein tilsynelatande hadde likt utgangspunkt, så hadde ein det likevel ikkje. Eg har vore heldig med min familie, andre har ikkje. Eg har vakse opp i trygge omgjevnader, andre har ikkje. Eg har vorte fortalt av familien min kor glad han er i meg, andre har ikkje. Nokre har heile livet måtta kjempa for merksemd, eg har ikkje.
Eg takkar Gud, som var i opphavet og som er opphav til alt og alle, for den familien Han har gjeve meg. For den tryggleiken og kjærleiken eg har fått oppleve som del av denne. Skjønt eg har jo krangla med familien min. Ganske mykje òg, eigentleg. Eg er sta. Til tider særs sta. Til tider ekstremt irriterande sta. Til mitt forsvar har eg å slektast på. Og det er jo nett det. Eg har nokon å slektast på. Eg veit kven eg har å slektast på. Eg kjenner dei eg slektar på. Eg er glad i dei eg slektar på. Og dei eg slektar på er glad i meg. Eg har ein familie.
Eg kjøpte eit Megafon for nokre dagar sidan. Tema for månadens nummer er " Familie". Du verda kor mykje familie eigentleg har å seie. Den familien ein tilfeldigvis har fått tildelt her i verda har overveldande stor verknad på korleis livet artar seg. Eg har tenkt ein del på det i det siste. Korleis små enkelthendingar kan balle på seg. At sjølv om ein tilsynelatande hadde likt utgangspunkt, så hadde ein det likevel ikkje. Eg har vore heldig med min familie, andre har ikkje. Eg har vakse opp i trygge omgjevnader, andre har ikkje. Eg har vorte fortalt av familien min kor glad han er i meg, andre har ikkje. Nokre har heile livet måtta kjempa for merksemd, eg har ikkje.
Eg takkar Gud, som var i opphavet og som er opphav til alt og alle, for den familien Han har gjeve meg. For den tryggleiken og kjærleiken eg har fått oppleve som del av denne. Skjønt eg har jo krangla med familien min. Ganske mykje òg, eigentleg. Eg er sta. Til tider særs sta. Til tider ekstremt irriterande sta. Til mitt forsvar har eg å slektast på. Og det er jo nett det. Eg har nokon å slektast på. Eg veit kven eg har å slektast på. Eg kjenner dei eg slektar på. Eg er glad i dei eg slektar på. Og dei eg slektar på er glad i meg. Eg har ein familie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)